Det er en sjeldent klar og fin første søndag i advent. Jeg skal hjem til Oslo etter et farfarbesøk i hjembyen Trondheim. Jeg fløy opp for en uke siden, og bestemte meg der og da for å bli tog-entusiast!
Orker ikke lenger alle stoppene som gjør korte flyreiser totalt unødvendig. For 45 minutter i luften måtte jeg ta buss til Oslo S, jeg beregner cirka 30 minutter fordi jeg er heldig som bor i sentrum. Så på flytoget, komfortabelt og fint, men må regne med nye 40 minutter før du nærmer deg en form for sikkerhetskontroll. Av og på med alt, litt irritert, redd for å glemme noe av det viktige som ligger fordelt i fire forskjellige plastkasser. Toalettmappen ligger og spriker for hele verden. Intimsonen blir til stadighet utfordret. Det har sikkert gått minst 15 nye minutter. En smule forvirret, og så glemte jeg beltet til buksa, men hvor? En pils før avgang? Nja, litt for tidlig. Får kikke litt i butikkene da. Nye 30 minutter før du oppsøker utgangen, og nye 30 minutter før du har presset deg ned i et sete. Sikkerhet er viktig i lufta så det er greit å vite hvor vesten befinner seg og hvordan beltet festes. Ingen av delene vil vel gjøre noen særlig forskjell om noe skulle skje, men som sagt, godt å vite og minuttene tikker av gårde. Fra du setter deg om bord, og du kan smile til en vellykket landing i Trondheim, går det vel i beste fall cirka 60 minutter. Er man heldig har man bare håndbagasje. Da suser man gjennom ankomsthallen på Værnes for å møte bråstoppen, igjen, på flybussen. Trege trøndere er et utrykk jeg har levd med hele livet. Alt tar sin tid. Flybussen fra Trondheim Airport og inn til sentrum av Trondheim er en ørkenvandring i stoppesteder med merkelige navn. Det går nye 50 minutter, og jeg er 200 kroner fattigere. Dronningens gate/Prinsensgate midt i sentrum, et langt steinkast fra Trondheim sentralstasjon. Siste etappe blir til fots ut til Ila for å cashe inn en uke med farfaromsorg for en liten kar på 2 år. Endelig!
Hjemmefra klokken 07:50, på plass hos familien 12:15. Total reisetid, 4 timer og 25 minutter. Etter alt for mange stressende avbrytelser. Ingen tid til jobbing.
Nå sitter jeg her, på toget til Oslo S. Ingen som veier bagasjen min, eller peller i småbiter kofferten min og forlanger bortimot striptease for å komme om bord. Nei, her rusler du rett på plass. Finner setet, plasserer bagasje i ro og mak, mer enn nok plass. Synker ned og etablerer et slags revir og reisekontor rundt det komfortable setet. Det er godt over meteren frem til neste seterygg. Elektriske innstillinger gjør at du kan velge om du vil ligge og betrakte verden som passerer forbi, eller bli sittende med bordet utfelt for sein frokost. Alt i akkurat passe fart til at du får med deg det meste som skjer på utsiden. Veksle noen ord med en hyggelig togvert nordfra som kommer med tilbud om mat og vann pakket i en miljøvennlig skrukkete papirpose. En gest han fortsetter med for mange påstigende passasjerer oppover mot Støren og Oppdal. Jeg sitter i det som kalles en Premium pluss vogn, men til tross for 80 kroner ekstra kostet ikke billetten mer en 790 kroner. Det matcher de fleste flybilletter.
Hjerkinn neste, kommer det over høyttaleren. 1017 meter over havet. Oppstigningen fra Trondheim til turens nest høyeste punkt. Fortsatt med setet i horisontalt, og en utsikt utlendinger betaler skjorta og litt til for å se. For i tillegg til det jeg vil kalle utsøkt komfort, så opplever du faktisk noe nytt absolutt hele tiden. Vinduet ut til verden blir som en TV skjerm i sanntid, og virkeligheten, været og naturen utenfor skifter farge og form hele tiden. Toget går i hundre, men inne på toget går alt i tilnærmet slow motion. Været hadde gått fra vakkert klart vårvær med Tyholt-tårnet som en godt synlig spydspiss inn i soloppgangen, til gråkalt vintervær i det vi nærmer oss Dombås.
Togturen fortsetter videre ned spektakulære Gudbrandsdalen. Otta, Sjoa og Vinstra. Tre tidligere og nåværende togstopp som var med å lære unge meg geografi, den gangen det var fortsatt var et fag og Norges-kartet var store som draperier bak kateteret.
Jeg holdt på å glemme kampene på Kvam. Lenge en stasjon uten togstopp, men det vil igjen komme på rutetabellen til Dovrebanen forteller ryktene. Et historisk viktig sted. Det var her norske og engelske styrker forsøkte å holde stand da den tyske invasjonshæren tok seg opp dalføret i aprildagene i 1940. Her finnes et lite museum og mange minnesmerker etter slaget som pågikk i to døgn. Engelskmennene mistet til sammen 89 mann, tyskerne bare fire, og det er derfor en egen krigskirkegård på Kvam hvor flere av de engelske soldatene ligger begravet.
OL-dalen har mer å by på enn maskoten Lillehammer og Russispranget i Kvitfjell, konstaterer jeg med google og wikipedia som viktige kilder. Oppsummert; Det er læring i å kjøre tog, sted og bilder som fyker forbi gjør at hjernen jobber, og minnebøker hentes frem. Ikke mye av det når du ser ut av flyvindu i 10 000 meters høyde.
Jeg skriver ikke dette for å vekke hverken motstand eller fly-skam hos noen. Min neste reise går til Sør-Afrika om 14 dager. Ikke med tog, men med fly. Og takk for det. Det er mye god bærekraft i det å besøke hverandre tenker jeg om sånt.
Jeg skriver dette fordi jeg er opptatt av at tog egner seg veldig mye bedre på noen reiser enn på andre. Toget kan bli definert som det neste hippe hjemmekontor. Arbeidsgiverne må på skinner å tenke annerledes om jobbreiser. Trondheim, Bergen Stavanger, Kristiansand. Gjør vakker utsikt til kreativ innsikt.
Det slingret ikke mer på toget enn at jeg meget behagelig kunne forfatte alle disse linjer underveis. Internett henter du best fra egen telefon, noe jeg gjorde under hele togturen. Tidsbruk totalt inkludert reise til og fra togstasjon, 7 timer og ti minutter. Over syv timer med kreativ kvalitetstid eller arbeidstid om du vil. Tid er penger vet du.
Og jeg må minne om reisefloskel nummer en. At det er ikke tiden det tar å reise, men reiseopplevelsen i seg selv som teller. Her vinner toget. Å bruke tiden på og vente til togstrekningene blir mye raskere vil ta sin tid. Da er det heller bedre å begynne nå. Gjøre bevisste valg, miljøvennlige valg. Det er langt frem til at luftfarten blir elektrisk og grønn, her ligger alt som går på skinner en toglengde foran. Tog er fremtidens fremkomstmiddel. Ingen tvil!
PS! Hvis du ikke tror på at det du nå leser er skrevet på togturen mellom Trondheim og Oslo, ja da kan du få tilgang til metadataene til denne filen.
Fikk lyst til å kjøre ruten med tog. Enig i beskrivelsen. Mer avslappende reise enn tog vet jeg ikke om.
Skal for første gang reise med Premium pluss vogn både til og fra Trondheim denne uken. Gleder meg som et barn til å teste dette!
Det blir å sove på vei opp, og togkontor på vei ned igjen til oslo! Håper dette blir det nye reisealternativet for min del!