Sterke møter ved minnesteinen på Tretten stasjon

Han var bare tretten år, det hadde smelt noe forferdelig, sekunder tidligere hadde strømmen godt i toget. Tom ble slengt bortover gulvet i togkupeen. Nå lå han fastklemt og forvirret med brukket arm og et stort kutt i hode. Mot han i mørket kommer en ung sykepleier med trøst og lindring. Ikke langt unna lå både mor og hans to søstre omkommet. En familie fra Ekeberg i Oslo hadde plutselig gått fra fem til to.

Vi har møtt den voksne Tom Ingebrigtsvold, sykepleieren Karin Margrethe Randgaard, og den tidligere politimannen Ivar Ringen. Tom var offer, de andre to var blant de første på ulykkesstedet. På stedet, som for alle i ettertid, har risset seg inn historien som den verste togulykken i fredstid. Et sterkt møte bare minutter etter at minnesteinene over de 27 menneskene, de fleste unge, som mistet livet i «Trettenulykken».

Sterke møter ved minnesteinen på Tretten stasjon

Navnene stod risset inn på minnesteinen som ble avduket på Tretten stasjon denne regntunge februar-dagen i 2025. Britt 47, Mette 5 år, Tove 9 år, nesten hele familien til 13 åringen Tom Ingebrigtsvold fra Ekeberg i Oslo. Selv overlevde han den forferdelige togulykken ved Tretten, hardt skadd lå han fastklemt på gulvet i døråpningen mellom 1. og 2. klasse. Etter en stund kom den ungen sykepleieren Karin krabbende mot 13 åringen. Hun hadde aldri vært med på noe lignende, nyutdannet og på vakt ved Lillehammer sykehus hadde alarmen gått om at noe forferdelig hadde skjedd nord for Tretten stasjon 22. februar 1975.

Tom Ingebrigtsvold forteller oss at han hadde vært på vinterferie hos bestemor i Trondheim. Pappan var hjemme på jobb i Oslo. Familien reiste ofte med tog på den strekningen. Bestefaren hans hadde jobbet for NSB hele livet. Han hadde vært med å bygge mange av stasjonsbygningene på Dovrebanen. Når vi spør han om ulykken hadde gjort han redd for å reise med toget, så sier han meget konsekvent, Nei! Jeg er glad i tog, og siden både bestemor og tanter og onkler bodde i Trøndelag, måtte jeg ofte reise dit alene etter ulykken, og da brukte jeg toget, forteller Tom.  

En reddende engel kom til «helvete»

–Jeg så at Tom var hardt skadet, jeg klarte ikke å få han løs fra der han lå, men jeg kunne gi trøst, og etter hvert ei sprøyte med beroligende slik at han både kunne slappe av, men også glemme det han så rundt seg og var en del av. Som anestesisykepleier møter vi mange skjebner, men denne ulykken har vært med meg hele livet på godt og vondt, sier Karin Margrethe Randgaard fra Lillehammer.

Karin utdyper dette med et eksempel på hvordan ulykken har satt sine spor. Da hun og en venninne var og så filmen «Skjelvet» for noen år siden, og i scenen der en liten jente raser ut fra en fiktiv skyskraper som holder på å falle, kom følelsene så enormt over henne at hun ble kvalm og svimmel, og måtte løpe ut av lokalet med gråten i halsen.

–Så du skjønner at ulykker av slike dimensjoner som det vi opplevde på Tretten tilbake i 1975 ikke forlater oss, vi bare setter noen av reaksjonene på vent, sier Randgaard. Hun har selv drevet med opplæring i debrifing av sykehuspersonell som leder for en større anestesienhet på sykehuset.

Politimannen med det store hjerte og det gode smilet

Ved siden av henne sitter Ivar Ringen, den gang ung politimann som nå var blitt pensjonert med gildt grått skjegg og snurrebart. Han blir ofte omtalt som politimannen med hjerte utenpå uniformen. Vi skjønner hvorfor, det renner både sorgtunge og gledesfylte tårer om hverandre når han for første gang møter Tom igjen etter femti år. Politimannen klarer ikke helt å samle inntrykkene. De hadde ikke noe som het debrifing eller kriseteam den gang Trettenulykken skjedde, så mye er blitt lagret innenfor skjortebrystet både hos han og pensjonert anestesisykepleier Karin. Det blir derfor en springende samtale, nettopp fordi minnene blir så altfor mange, og tiden sammen litt for kort. Blikkene dem imellom taler likevel sitt eget språk – takknemlighet.

Karin forteller at hun hadde kontakt med Tom et par år etter ulykken. Han bodde alene sammen med faren sin, og hun spør Tom om ikke han ble frarøvet ungdommen sin fordi han måtte ta på seg så mange omsorgsoppgaver hjemme. Nei, svarer han. Jeg hadde en fin, og ut fra forholdene en ganske normal ungdomstid. Hadde mange gode venner, noe som fikk tankene bort fra alt det vonde. Og så ble jeg god til å lage mat forteller han.

Tom ble i sitt voksne liv selv redningsmann, helt til han nylig pensjonerte seg, har han jobbet med frivillig beredskap gjennom organisasjonen FORF. Han deltok under redningsaksjonen på Gjerdrum, og er ærlig nok når han sier at det ble et tøft gjensyn med sin egen fortid som offer.

Ikke alene

De var ikke alene om å dele skjebner denne dagen. En hel familie omkom i ulykken, barn ble mor og farløse, mange ungdommer på vei hjem fra vinterferier hos slektninger kom aldri hjem.

Trettenulykken har i femti år stått som et vondt sår i historieboken til norsk jernbane. En av de som holdt minnetale i samlingen etter avdukingen kalte ulykken for «Katastrofen som svant». Mange har kjempet en lang kamp for at minnene skulle få et fast holdepunkt, og flere vi snakket med ga utrykk for at minnesteinen som nå er reist, vil kunne være med å lukke dette såret.

Nå fikk vi faktisk satt ett punktum, i natt sov jeg bedre enn på lenge, sa Tom Ingebrigtsvold da vi snakket med han på telefon søndag morgen.

«Du kan lukke øynene for virkeligheten, men ikke for minnene. 
Vi minnes som oftes ikke dager, men øyeblikk. Det mener jeg beskriver veldig sterkt togulykken her. For det var et øyeblikk. Det kan virke som mange har et sterkt minne om det øyeblikket som har festet seg. Jeg så mye jeg aldri skulle sett den dagen”, sa Anne Marie Sveipe, ordfører i Øyer til de fremmøtte ved minnesteinen.