Seline – stolt lokfører med mye ansvar

Bli med oss på en togtur med lokfører Seline Andersen i SJ. 27-åringen fra Kongsberg har utsjekk på fem forskjellige lokomotivtyper, og innrømmer at hun har fått skjelven bare en gang, og det var når en kvinne stod mitt i sporet på innkjøringen til Hamar. Det ble en kraftig nødbrems, og en litt tankefull hjemtur med bil.

Hun rager ikke i terrenget, men når fint ned til pedalen i gulvet som er lokførerens livline om noe skulle skje foran i toget. Slipper hun den stopper toget, og alarmen går sentralt. Bli med inn i styrhuset til en som har en av Norges mest ansvarsfulle jobber. Lokfører Seline Andersen sier hun liker den smått ensomme jobben, men lar sjelden tankene fly av den grunn. Da setter hun heller på litt dempet musikk, eller radio. Bak seg kan hun ha over 100 meter tog og et par hundre passasjerer som nyter utsikten og stoler hundre prosent på damen i førersetet foran. Hun deler den fantastiske utsikten med sine passasjerer, men vet også hvor viktig det er å ha blikket rettet mot neste planovergang eller en gul firkant langs linja som varsler varsling. På hver tur må hun passere 404 sikrede og usikrede planoverganger, det blir en del tuting. Derfor ligger høyrehånden hele tiden bare centimeter fra den store runde knappen merket TYFON sentralt på det store instrumentpanelet.

–Vi trykker på tyfonknappen i ett sett for her er det usikrede planoverganger for hvert gårdsbruk ned hele Østerdalen. Det hender jo at jeg må sende inn rapport på hendelser som kunne ha utviklet seg til noe langt mer farlig, sier Seline.

Bønn til bønder

Blir du ikke litt lei av alle de usikrede planovergangene du må følge med på. Kunne dere ikke bare be Bane NOR om å fjerne dem eller bygge kulverter under linja?

–Og jo da, mye kunne vært gjort med mere penger. Men det handler også om at flere av de som bor langs linja, og som alle har sine egne planoverganger fra gammelt av, burde se på om det gikk an å få til felles løsninger. Det vi si akseptere færre overganger og heller lage

ordentlige sikrede overganger der det er god plass til at både traktorer og melkebiler. Det kan være bøndene må kjøre litt lenger for å komme til butikk eller jorder, men i det lange løp med økt togfrekvens, flere godstog og generelt mer trafikk, så det kan bety et bedre og sikrere arbeidsliv for oss alle, sier Andersen.

Om hun blir bønnhørt for sine meninger skal ikke vi forskuttere, men hvis vi flytter oss over til Gudbrandsdalen, hvor Dovrebanen pluss en mengde godstog passerer, så har bøndene på flere strekninger valgt å samarbeide med Bane NOR om felles løsninger. Det vi si man kutter i antallet overganger for å lage færre men mer oversiktlige og sikrere passeringspunkter. På den måten kan togene også spare tid ved at de kan holde høyere og jevnere fart.

Og akkurat i det vi sitter og prater om dette, kommer et godt eksempel på «problemet».

–Langs denne mange kilometer rettstrekken (Gotlandsfloen) befinner det seg flere overganger som gjør at Bane NOR har satt ned hastigheten til 60 kilometer i stedet for 130, som det er fult mulig å kjøre på denne fine rette banestrekningen. Mye bremsing og gassing er jo heller ikke så miljøvennlig når vi kjører hybrid og dieseltog som her på Rørosbanen, sier lokfører Seline Andersen i SJ.  

Verste marerittet er barn i sporet

Av og til så spør hun seg, hva er det lille meg holder på med. Kjører over hundre meter med tog fulle av passasjerer. Et stort ansvar som holder meg skjerpet.

–Mitt verste mareritt som lokfører er om det skulle komme et barn ut i sporet. Det ligger jo i bakhodet hele tiden. Men heldigvis skjer det få fatale ulykker på jernbanen når du tenker på hvor mange tog som går totalt, sier Seline Andersen.

Det er noe eget å sitte helt foran i et tog. Litt ulikt fra bil så skjer det mye hele tiden. Hendene til lokføreren pendler hele tiden om å dra brems, eller øke «gassen». For den som tror at lokføreren holder i et tradisjonelt ratt, nei så svinger det seg selv via krengemekanismer, skinner og hjulflenser som holder toget på sporet. Når det går fort, sånn 120 kilometer i timen, ja så blir også fartsvirkningen helt annerledes enn i bil. Her lar det seg ikke gjøre med en unnamanøver for å si det sånn, og når vegetasjonen kommer tett på sporet så får man en følelse av at ting blir litt trangt og at den blanke skinnegangen kommer utrolig raskt mot deg før den forsvinner under deg. Monotont? Nei på ingen måte. På type 93 som vi befinner oss på nå, en av sliterne på Rørosbanen, så er sporet så svingete, og sviller og skinnegang såpass velbrukt at du kjenner fysisk på kroppen hvor du befinner deg. Om bord i et tog på en til tider utdatert jernbanestrekning. Vi kjørte samme strekning nordover tidligere på dagen, da med et nyere togsett. For å si det sånn, det er en grunn til at folkene langs Rørosbanen ønsker seg nye tog.    

Når vi spør henne om hun av og til blir litt selskapssyk, så svarer hun at det går helt fint.

–På Rørosbanen kjører vi som regel eldre togsett, og hvis det ikke er fullt, så stikker alltid konduktørene innom meg i styrhuset. På den måten blir jeg bedre kjent med kollegene mine, og en prat gir alltid en hyggelig avveksling. Jeg kjenner jo etter hvert hver meter av denne strekningen, så vi mister ikke konsentrasjonen fordi om vi får besøk. Tog 24 kan signere på dette. Vi satt sammen med Seline på store deler av strekningen mellom Røros og Hamar, og selv om praten gikk lett, så vekslet vi meget sjeldent blikk.