Nordlandsbanen – men hvorfor?

Nyhetskommentar av Frode Pedersen, ansvarlig redaktør for tog24.no

Igjen rammes jernbanen av en særdeles alvorlig ulykke. Ingen hendelse er mer alvorlig enn når noen omkommer. Familie, venner og arbeidskolleger står igjen i stor sorg etter at den meget erfarne lokomotivføreren Rolf Henry Ankersen omkom i den tragiske ulykken på Nordlandsbanen.

Og nok en gang står vi som er opptatt av jernbanens fremtid igjen med mange spørsmål.  

I fjor ble Norge kuttet i to ved Randklev bru i Gudbrandsdalen. Det tok ni måneder å koble sammen to landsdeler, nord og sør. Heldigvis gikk det ikke menneskeliv tapt den gang, men skadene beløp seg til nesten en halv milliard kroner, og Norge fikk et enormt logistikkproblem på grunn av at man måtte sette gods opp mot passasjerer på en alternativ rute. Begge kunder av jernbanen med enorme behov for å stole på at jernbanen leverer trygghet, sikkerhet og at togene går når de skal.

Nok en gang er altså Norge kuttet i to, denne gang langt alvorligere fordi det har gått med menneskeliv. Toget som henger ned skrenten mellom to livsnerver, E6 og Nordlandsbanen, kommer til å bli symbolsk på så mange måter. Men mest av alt som et symbol på at noe må gjøres. Det må tas store modige beslutninger, som Sveriges tidligere statsminister nylig sa da han skulle kommentere på hvordan vi skulle løfte jernbanen inn i fremtiden. Vi har tidligere hørt erfarne jernbanedirektører i Norge sagt at de er lei av å springe etter toget med lappesaker.  

Naturen er uforutsigbar og mektig, den er det vanskelig å verne seg mot vil kanskje noen mene. Men med tilgjengelig teknologi og med den kunnskapen vi i dag besitter om nettopp naturen rundt oss, skulle kanskje denne ulykken kunne unngås. Norge regnes faktisk som en av verdens fremste på nettopp fjellsikring og konstruksjoner i fjell. At området var utsatt, kan vi lese ut av toghistorien på denne strekningen. I 2016 skjedde nesten en identisk ulykke, den gang gikk det heldigvis ikke menneskeliv, men også da med store materielle skader og stengt spor. Siden den gang har det vært en enorm omstrukturering av jernbanen, ikke minst på materiell og infrastruktursiden. Bane NOR ble operative i sin nåværende form fra 1. januar 2017. Hensikten med det var jo å styrke kontrollmekanismene rundt norsk jernbanedrift, en arv de tok over fra et knestående Jernbaneverk. 

«Foretakets oppgaver er planlegging, utbygging, forvaltning, drift og vedlikehold av det nasjonale jernbanenettet, trafikkstyring og forvaltning av jernbaneeiendom», het det i mandatet til nye Bane NOR.

Skyldige og hoggestabber er vi i media alltid flinke til å finne. Det farlige med å sette pekefingre på enkeltpersoner eller enkeltforetak, er at det kan bli som å skyte på pianisten fordi instrumentet er gammelt og ustemt. Da har du tre valg, sette propper i ørene og fortsette og tralle ustemt med, du kan kalle inn fagfolk som kan stemme det rent (for en periode) eller investere i noe nytt og mer moderne.

Når noen dør for at de stoler på at andre tar ansvar for sikkerheten deres, er det likevel betimelig å spørre hvorfor dette skjer? Vi har svaret på hvor og hvordan, vi har svaret på hvem det var som kjørte toget og hvem som var om bord, vi har svaret på når det dro fra Trondheim og egentlig skulle være fremme i Bodø. Da står vi fortsatt med ett ubesvart spørsmål: hvorfor skjer dette? Hvorfor rammer dette nok en gang en hel landsdel der det gjør mest vondt? Da tenker vi ikke på det åpenbare svaret; steinblokken på sporet. Det handler om noe som er langt tyngre og som berører selve grunnfjellet i samferdselspolitikken – viljen til å løfte de største steinene uansett kostnad.

I dag fredag vil samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, administrerende direktør Rikke Lind i SJ Norge og konsernsjef Thor Gjermund Eriksen i Bane NOR besøke ulykkesstedet.