
Nyhetskommentar av Frode Pedersen, ansvarlig redaktør for tog24.no
Du setter ikke særlig varige spor om du bare er flink til å klippe snorer. Tog24.no har alt for mange ganger påpekt at ansvaret for den jernbanepolitikk som gjelder, er den som til enhver tid føres av sittende samferdselsminister, regjeringen og stortinget. Ulempen med det er at det blir for lite langsiktighet og kontinuitet i det arbeidet som kreves for å bygge og vedlikeholde tog og jernbane. Jeg etterlyser rett og slett et tredve til femtiårsperspektiv som sier at vi kjører på det vi har, men bygger nytt ved siden av. En egen togminister som kan dedikere seg til det som kan bli og bør være Norges viktigste grønne transportløsning, fremfor en samferdselsminsiter som løper rundt med lappesaker og dårlige unskyldninger.
Planene om en Ringeriksbane, eller en oppgradering av Bergensbanen for å være mer presis, har overlevd syv samferdselsministere siden stortingsvedtaket om byggestart i 1992. Nå kan planene overleve den åttende. At folk på Ski får «10» minutter kortere reisevei når begge løpene i Blix-tunnelen er åpne, kan vi vel heller ikke kalle en samferdselspolitisk bragd. Bare veldig dyr. Det lurer for mange «spanske ryttere» i infrastrukturen til det. Bare vent å se.
Samferdselspolitikken som bør føres i Norge, trenger kvinner og menn som gjerne har stortingsplass nå men handler modig på vegne av fremtiden. Tørre og bruke penger fra verdens største pengebinge, eller inviter dem som har private penger inn for å finne løsninger. Få slutt på den konstante politiske udugeligheten som gjemmes bak repeterende unnskyldninger. Eller vi kan si lovnader som til slutt blir til folkets ja-vel, et uttrykk for oppgitthet. Vi har bruk for folk som tror på jernbanen, det finnes mange grunner til det.
Jeg møter mange superflinke folk i det som kan kalles en slags utvidet jernbane-familie. Mennesker som hver dag går på jobb, enten som lokførere, baneservice-personell, konduktører, direktører, til og med konserndirektører. Sannheten er at alle må smile selv om forholdene på arbeidsplassen deres består i å slåss med 100 år gammel upålitelig og uforutsigbar infrastruktur. Vi var på cirka 25. plass i Europa når det kommer til gjennomsnittshastighet på togene som trafikkerer våre spor. Skulle ikke vært lov i et av verdens mest velutviklede teknologiske samfunn. Har jeg ennå ikke nevnt det beste kortet så handler det om miljø. Norske tog kan ta seg frem på verdens reneste elektristitet. Bare det er god nok grunn til å satse på jernbanen.
Så til dagens situasjonsbilde
I det vi går over i februar måned 2025, står Norge uten gjennomgående togforbindelse mellom Oslo og Bodø. Dette er så alvorlig, at skulle det bryte ut en konflikt har vi ingen transportmuligheter som krever litt mer kapasitet enn buss for tog. Hvert år trafikkerer cirka 3200 godstog på Dovrebanen og Nordlandsbanen. Det representerer cirka 96 000 trailerlass. Vi kan for en gang skyld «drite i» passasjerene, det gjør politikerne også, når det passer dem. Med de faste unnskyldningene, og et par plaster på såret som heter – kompensasjon. Dessuten er jo nordlendinger så utrolig hardføre, så de tåler å være uten toget sitt i lang tid, ikke sant?

Varaordføreren Christian Elgaaen på Røros roper på oppmerksomhet. Nå mister han trolig togforbindelsen sin igjen fordi godstogene skal ha prioritet fremfor passasjerer. Egentlig forståelig ut fra situasjonen, men samtidig ikke akseptabelt. Og til de i regjeringen som trodde at nordlendingene tålte alt. I slutten av desember bestemte Fylkestinget i Nordland at de hadde fått evig nok av manglende tog, fatale ulykker og stadige stengte togstrekninger. Det ble sendt skriv til hovedstaden om handling. Skjer det noe snart?
Mange snakker om at det var fragmenteringen og oppløsningen av jernbanemonopolet som har skylden for den massive krisen i bransjen. Jeg tror de tar fullstendig feil. Alle de store ulykkene med tog i Norge skjedde da Norge hadde ett stort NSB med alt for mange mangler. Det er kanskje motsatt. Mindre enheter gjør at oppfølgingen av selve produktet de har kontroll over blir både sikrere og mer fokusert på drift og kunde. I bunn og grunn handler det om hvilke levekår du gir jernbanen.
Nå står vi midt i kanskje en av de verste tog-krisene vi har opplevd siden den forferdelige Åsta-ulykken. Denne gang handler det heldigvis ikke om dødsfall, men om tap av det som måtte være igjen av omdømme. Jernbanens sakte død. Kundeflukt og mistillit er et ord vi i redaksjonen stadig får høre fra både ansatte og brukere av jernbanen. Direktør Henning Aandal i Onrail, en av de store private selskapene som frakter gods på blant annet Raumabanen, sier til Åndalsnes avis at han merker kundene blir færre for hver gang de må stoppe på grunn av dårlig infrastruktur. Og det har han jo opplevd mange ganger de tre siste årene. Nå må han vente i over tre måneder på Dombås, for godstogene som han samarbeider med dukker «kanskje» opp i april en gang. Lurer på om kundene tør å bruke utrykket «forutsigbar bransje» om det vi her beskriver.
Gallionsfigurer hører seilskip og fortiden til. Men vi kan ta med oss utrykket «å ta rev i seilene» videre. I dag kan vi oversette det til «å ha kontroll». Nå har Norge bruk for en samferdselspolitisk ledelse som tar ansvar og ikke skyver det ut til – hm, hvem vet. Gjør mer enn å klippe snorer som gir fine bilder i media. En innsats som ikke lenger hører hjemme i et moderne demokrati der alle blir målt på måloppnåelse og gjennomføringsevne. Men bare ikke norske samferdselsministere.