Nyhetskommentar av Frode Pedersen ansvarlig redaktør for Tog24.no
Kan det bli Rikstunnel av en kjærlighetserklæring fra en arbeiderpartipolitiker til en FrP-politiker? Det var i hvert fall søt stemning mellom to politikere med brennende hjerter og kunnskap om samferdsel. Andre vil kanskje kalle erklæringen fra AP´s Kamzy Gunaratnam en mild form for hersketeknikk. Men som et kraftfullt innlegg i debatten om vi skal få en rikstunell, var vi ikke i tvil om at AP politikeren mente, da hun mer og mindre fridde til en lattermild og lett rødmende FrP politiker Bård Hoksrud. Begge er medlemmer av Transport- og kommunikasjonskomiteen på stortinget, og vant til og møtes og ikke minst utfordre hverandre. Men akkurat denne vrien har vi ikke tidligere hørt fra en stortingspolitiker.
For noen dager siden deltok vi på Multiconsults årlige «Baneseminar». Og kvelden skulle rundes av med en duell mellom Kamzy Gunaratnam fra Oslo og Groruddalen og Bård Hoksrud fra Porsgrund og Telemark. De skulle lufte tanker om det var plass til jernbanen i fremtidens utgaver av styringsdokumentet Nasjonal Transportplan (NTP).
Joda, det ble en god debatt, og ingen var i nærheten av å legge ned jernbanen, et spørsmål som hadde hengt over de fleste innleggene denne ettermiddagen og kvelden.
Dette er jo ikke lyd eller bildeformidling så dere får tro meg på at Gunaratnam faktisk brukte ordet «kjærlighetsbrev» når hun skulle hente sympati hos den alltid så joviale telemarkingen ved sin side. Jeg har trua på deg Bård, sa hun. Hun med regjeringsmakt i ryggen, han fra Norges desidert største parti i opposisjon. På den måten viktig å lytte til som premissleverandører.
–Du kan bli samferdselsminister ved et av de neste valgene, hersketeknikker eller ikke, men det var et godt forsøk på å sette håndjern på Hoksrud i tilfelle et senere regjeringsskifte. Vi velger å se det som et tilløp til det flere tidligere på dagen tok opp. Et transportforlik som ville styrke NTP som et mer forpliktende styringsdokument, som holdt seg på sporet over tid, og som ikke skiftende regjeringer og årlige statsbudsjett skaltet og valtet med. Det virker utrolig demotiverende, ikke minst for alle de de som skal levere på forutsigbarhet og punktlighet. Jernbanen vil aldri bli et sted for rask gevinst og politikkere med lappesaker i PC-veska.
Ikke uventet fra en stortingspolitiker med hånda på regjeringsrattet, så var Kamzy Gunaratnam innledningsvis opptatt av prioritet. Hun hadde sikkert fått med seg både debattinnlegg og jernbanedirektoratets nyformulerte «Kollektivstudie for Østlandet», der Rikstunnelen hadde fått en sentral plass, og hvor den ble sterkt anbefalt gjennomført. «Risiko ved ikke å bygge Rikstunnelen er større enn risikoen ved å bygge den. Realiser ny Rikstunnel». Bestiller av den var hennes egen sjef, Jon-Ivar Nygård som heller ikke er fremmed for en reel debatt.
Som alt annet med jernbane så må det jo en del utredninger til selv om det er laget mange fra før. Og når vi er ferdig med å utrede, sånn rundt 2030, kan vi kanskje komme i gang med byggingen. Ingen av kveldens debattanter så for seg ferdigstillelse før etter 2050 en gang. Og at «hølet» gjennom Oslo kom til å bli dyrt, det var begge klar over. Rundt 60 milliarder pluss justeringer og prisvekst gjennom de neste 25 årene.
Da Gunaratnam og Hoksrud var ferdig med kurtiseringen. Ble det raskt snakk om penger og prioriteringer. Det elsker politikere å snakke om, for det er jo der de forstår så mye mer av enn vi «vanlige folk». En ting innrømmet likevel Gunaratnam. Det var ikke alltid billigste løsning som var et riktig valg. Og med det så ble debatten snudd fra Stadt-tunell som FrP er for, men som AP mener blir for dyr, til tog og behovet for en Rikstunnel, eller Oslotunnel som FrP liker bedre. Og kanskje er det nyansene i akkurat denne benevnelsen som gjør at man ikke blir enige om pengebruken. Oslo mot resten av røkla.
Hennes åpenbaring skjedde da det skulle planlegges for en «ny» Lysaker stasjon, og hvilke krav og implementeringer som skulle hensyntas. Tre alternativer lå på bordet. En dyr versjon, en veldig mye dyrere versjon, og så til slutt et eksepsjonelt dyrt forslag. Men da hun gikk inn i forslagene så lærte hun at i samferdsel må man tenke helhetlig og ofte veldig langt frem i tid. Det dyreste forslaget som tok hensyn til blant annet en fremtidig Rikstunnel, var faktisk det som kom til å lønne seg i det lange løp. Hvorfor? Jo fordi den hadde implementert både Fornebubane, og ny Lysaker stasjon. Derfor, enda mer for en Rikstunnel.
Jeg trenger penger til Rikstunnel, hvordan kan dere hjelpe meg med å få til dette. Jeg ønsker ikke å bruke mer penger på kostbar omorganisering (vi tror hun mente organiseringen av jernbanen og en eventuell reversering av reformen), jeg vil bruke energi og penger på prosjekter som tar oss videre. Problemet er at alle (hun refererte til møter med lokalpolitikere rundt om i landet som så sitt snitt til å kamme hjem noen forsvarspenger siden de var lavthengende frukter for tiden) vil ha «sin veistubb», og nå argumenterer alle lokalt med at hvis vi ikke får denne veistubben kommer russerne og tar oss. En farlig utvikling om vi ønsker å løfte og prioritere de viktige å store tiltakene som må til, mente Gunaratnam. Heller ikke en ukjent problemstilling for den som har fulgt norsk samferdselspolitikk gjennom en generasjon eller to.
Bård Hoksrud kan man vel mer og mindre kalle en ringrev. Og om han følte seg smigret av kollegaens noe uventede ordbruk på scenekanten, så klarte han likevel å lose meningene sine mot eget fylke. Drammen-Kokstad, –hvorfor ikke kjøre flere tog utenfor Oslo? Bygge ut infrastruktur og verkstedkapasitet som gjør at vi ikke behøver å belaste Oslo som sådan? På den måten kan man unngå at godstrafikken går gjennom et presset Oslo-nav. Joda, man skjønner raskt at nasjonal enighet raskt kan snus til Et sentralt problem for norsk samferdselspoitikk. Vi minner igjen om påminnelsen vi fikk fra Multiconsults Kristin Olsson Augestad om og raskest mulig komme frem til et nasjonalt transportforlik. De er ute i felt, er entreprenører med erfaring og spisskompetanse. Selvsagt også de med egeninteresse, for all del.
Er det noe vi elsker i dette landet så er det jo å lage tuneller, vi er faktisk ganske anerkjent ute i verden for denne type kompetanse. Både for vei og bane. Sist Bane Nor fikk ansvaret for et større prosjekt, Blixtunnelen, ja så gikk det vel definitivt ikke helt på skinner. Kanskje skulle vi holdt oss til norsk kompetanse, og tenkt som Gunaratnam, gå for det dyreste og beste fordi det var forankret i en helhetlig tankegang? Men når Ski-folket nå kommer seg på jobb, stort sett i mørket og nesten før de har fått åpnet mobilen, så har det fått stor betydning for mange på de østlige banestrekningene. Når vi i tillegg legger til Romerriksporten, med de problemer den skapte, men også de fordelene den har gitt, ja så burde vi vel tørre å gå for et tredje «høl»? Ett som virkelig monner, og som har bred støtte ikke minst hos Norsk Jernbanforbund og de som har sin arbeidsplass i toget.
Det er likevel fristende å minne om at dette blir litt som «Love letters in the sand». De blir vasket bort ved neste tidevann. La oss håpe at en ung og lovende stortingsrepresentant som Kamzy Gunaratnam forankrer sine «Love letters» i et litt mer holdbart materiale, i steienmassene under Oslo for eksempel.
Lesverdig innspill i den endeløse debatten om Rikstunnel eller Oslotunnel?
https://e24.no/norsk-oekonomi/i/16vRzB/sloeseriombudsmenn-boer-foelge-med
