Å dra ut i verden med tog er en oppdagelsesreise på så mange måter. Et tog er som et ekstrakt av samfunnet du reiser igjennom. Noen blir sittende, andre går av for å gi plass til nye som kommer på. Fasinerende, og en stadig studie i hvordan vi mennesker tilpasser oss folk og miljø rundt oss. Det er trangt, det lukter forskjellig. Noen har matpakker store som fjell, og som lukter lokalt. Andre lukter svette, og snakker på ut- og innpust. Interessant og lærerikt. Du reiser ikke på Interrail hvis du ikke vil treffe folk. Nå skal det sies at togstandarden er blitt betraktelig bedre siden jeg for første gang dro på kryss og tvers i Europa med tog.
Jeg var 20 år i 1980 første gangen jeg satte meg på et tog for å oppleve Europa. Jeg reiste helt alene, men etter få timer ble jeg kjent med mange andre, både de i egen kupe, og folk som hang i gangene. Dette var så spennende at jeg ikke gikk av toget før fem dager senere i Venezia. Da hadde jeg møtt stadig nye grupper av ungdommer som jeg hang meg på. Det ble til og med en tur til «Hook of Holland» med noen som skulle videre for å togluffe rundt om i England. Min tur gikk videre gjennom beneluxene og dagens Røkkeland, Lugano i Sveits. Kanskje et av få steder jeg vurderte å gå av på min maratonetappe fordi det var så crazy vakkert der. Men min pengepung var betydelig slappere enn plastikken til dagens rikinger. Lugano fikk vente på andre besøkende.
Jeg la alpeklatringene i den italiensktalende delen av Sveits bak meg. Stadig på skinner ned mot Po-sletten, og med stadig nye bekjentskaper og hundrevis av opplevelser og historier rikere. Ikke minst fikk man øvd seg på utenlands. For en trønder vil det si trønderengelsk og stotrende tysk. Alt går bedre med litt strupesmurning, det gikk stort sett i lunkent øl.
I Venezia måtte jeg kaste sokkene mine i dass. De hadde vært innestengt i et par cowboystøvler i x-antall dager, og man kunne ikke ankomme Italias perle uten rene sokker må vite. Hadde jeg visst at det første som møtte meg var en lynings kelner som jaget en svær rotte med kost over kanten og ned i kanalen, skulle jeg beholdt sokkene på. Bare lukta vill tatt livet av rotta. Garantert. Så ble det gjennom gamle Jugoslavia, for å ende opp i Hellas. Øyloffing mitt i togluffingen. Og det siste jeg husker fra denne delen av turen var da den store gruppen av nordmenn jeg hadde slått meg sammen med, telte opp 120 tomme ølbokser på ferja til Paros. Vi måtte sitte på dem for at ikke vinden skulle blåse tomgodset over bord. Jeg stopper min Interrail-historie der. Men slår fast at hjemturen ble enda morsommere.
I dag er tilbudene langt flere og togtilbudene mye bedre enn de var for oss som var tidlig ute med Interrail. I dag er denne ferieformen blitt et tilbud til alle aldersgrupper og ikke bare for ungdom slik det var i pionertida. Du kan til og med velge på hvilken klasse du vil gjennomføre turen. Det er blitt lagt til større fleksibilitet i hvordan du bruker billetten, og varigheten den skal gjelde. For at du selv kan gjøre deg opp en mening om hvor og hvordan du vil reise, har vi lagt inn en del linker. Her kan du selv utforske og planlegge. Tog er og blir en fantastisk studiereise i folk og land. Utenfor passerer verden, og du kan hvile øynene i landskap vakre og endeløse, eller du passerer en shabby storby for å ønske at du aldri bodde der. Interrail er vel selve personifiseringen av utrykket -at det er reisen, og ikke nødvendigvis målet som er det viktigste. God tur!
Tips på sider som handler om Interrail. Her finner du også mange gode tips til hvordan du kan bestille både her hjemme og via utenlandske aktører. Hvilke billettyper som finnes for de forskjellige aldersgruppene.
https://www.interrail.eu/en/plan-your-trip/tips-and-tricks/rail-planner-app
https://www.kilroy.no/interrail/alt-du-trenger-a-vite-om-interrail/faq
https://assets.interrailexpress.com/interrail_railway_map_of_europe_2017.pdf
One thought on “Interrail – når reisen er viktigere enn målet!”