Nyhetskommentar av Frode Pedersen, ansvarlig redaktør for Tog24.no
Hvem er viktigst, politikere, eller folket som gjør jobben? Det som har skjedd, måtte skje vil sikkert mange si. Ikke minst opptil flere partier på stortinget. For det gikk politikk i tildelingen av norske skinner til et utenlandsk transportselskap den gang Go-Ahead fikk tilgang tilbake i desember 2019. Ja jeg vet at Go-Ahead er todelt i spørsmålet om videre drift. Mye buss for slitne tog, og generelt rammevilkår fra helvete. Men dette skal handle om noe annet. De som politikerne så ofte glemmer. Fra desember 2027 blir nesten 300 ansatte virksomhetsoverdratt til Vy.
Pionerer i motbakke
Som første private aktør skulle de få prøve seg, og det ble en prøvelse. Som å kjøre tog med en konstant kreftdiagnose hengende over seg har de egentlig gjort en heltemodig innsats for å gi folk langs Sørlandsbanen det togtilbudet de fortjener. Det vi alltid glemmer når det går storpolitikk i denne type samferdselsutfordringer, det er de ansatte. De som til daglig går på jobb med et smil om munnen, men likevel med en redsel for om det i det hele tatt er noe vits liksom. Å smile altså.
Med disse flotte arbeidsfolkene i bakhodet, forundrer det meg hvordan man i denne sammenhengen tenker kun prinsipper, og der de private operatørene ofte fremstilles som et stort pengesugende troll. Jeg har sjekket, det finnes ingen engelske ansatte i Go-Ahead Norge, cirka 90 prosent av de nesten 300 ansatte kommer fra andre togselskaper i Norge, og ut fra den kjennskap og de kilder jeg har, så søkte de seg frivillig til selskapet. Kanskje gjorde de det for at de nettopp ønsket seg en mindre arbeidsplass, med andre krav og utfordringer, andre måter å tenke tog på. Medinnflytelse og en kortere vei til toppen?
Hun er fortvilet
En som utdyper denne spekulasjonen til meg, er overkonduktør og verneombud Tone Line Flåten i Go-Ahead. Hun startet som billettselger for NSB for snart 25 år siden. Senere mange år som konduktør i samme selskap, før hun i 2019 søkte seg til Go-Ahead da de startet å kjøre i Norge. Altså en som har jobbet både med statlig stordrift, og i en privat, mindre aktør. Og hun er ikke nådig når hun skal karakterisere den behandlingen hun føler både de ansatte og selskapet som sådan har fått av politikerne og myndighetene. For å sitere henne mer direkte, så er hun fortvilet over hvordan politikerne i denne saken kun er opptatt av egne prinsipper og glemmer å spørre grasrota hva de synes om arbeidshverdagen sin. Hun føler de rammene de har fått er helt elendige, og at de har blitt tilgodesett med materiell under enhver kritikk. Hun kaller det som å jobbe i en konstant motbakke. Hun roser sin nåværende arbeidsgiver med å si at de har blitt hundre prosent ivaretatt, og at informasjonsflyten i denne saken illustrerer nettopp fordelene med å være en mindre aktør, hvor veien til toppen er veldig kort. Nå ønsker hun likevel å se fremover, og ser frem til mer informasjon om hvordan arbeidshverdagen skal bli med Vy som ny arbeidsgiver.
Det jeg vil frem til, er at togselskapene som kjører og virker på norske skinner nødvendigvis ikke er noe truende «kapitalistroll», men hederlige arbeidsfolk som ledes av nordmenn med meget lang og bred jernbaneerfaring. Det er de som deler ut boller til frustrerte togpendlere. Det er de som lager konseptavtaler med idrettslag og hockeyklubber, som avhjelper lille Bryne-fotballklubb med å strukturere togturisme til den etter hvert så fotballberømte jærbyen. Det er de som er langt fremme i skoene når det gjelder å utvikle digitale løsninger, og samle mest mulig kompetanse i Norge. Her har også personalet om bord i toget bidratt med informasjonsinnhenting. Og sist, men ikke minst, de er operatøren som tross alt driver en av Norges mest lønnsomme og rasktvoksende togstrekninger, Jærbanen. Og det klarer de med eldgammelt materiell, ofte teipet sammen fordi togene er for gamle, og det er vanskelig å finne reservedeler. Det er det menneskene i og rundt togene som gjør, ikke det «truende trollet».
Har dere hørt utrykket «å fremsnakke»
Jeg mener det er på tide å fremsnakke de som politiske prinsipprytterne ofte glemmer. Det kjempes, det fightes, det legges ned utallige timer i mørket, med hodelykt og lyskastere for at du skal rekke frem i tide når morgentoget er på vei. Kom dere for helvete ut av lakkskoene, blådressene, stortingskontorene eller hvor dere nå enn befinner dere. Bli med overkonduktør Flåten på et morgenpass, stå sammen med fotfolket til Bane NOR i frostrøyken på en strekning midt på høyfjellet en vinternatt. Nei, dette var ikke ment som en unnskyldning. Det var ment som et forsøk på en mer helhetlig forståelse av den egentlige ståa.
Jeg lot meg inspirere av sjefredaktør Gunnar Stavrums kommentar i Dagbladet om «fenomenet» Sørlandsbanen. Norges mest utskjelte jernbanestrekning. Han er heldigvis sørlending selv, så det går an å lytte noenlunde objektivt til hva han mener. For rundt seg har han jammen engasjerte mennesker som ofte er ute med øksa for å hugge huet av «troll» som Go-Ahead. Men så er det noe med å henge bjella der den bør henge. Og da snakker vi om det egentlige ansvaret.
Hvis man tror at problemet på Sørlandsbanen forsvinner med et tettere statlig eierskap, så tror jeg man trår grundig feil. Vy kjemper de samme kampene, de står med enormt ansvar slik de gjør i dag. De får heller ikke de togene de så sårt behøver. Det er om bord i deres tog folk besvimer. Som også Stavrum påpeker, så handler dette om en samordnet vilje til å bruke penger på det som en gang for alle vil løse problemet. Nye tog, mer forutsigbart vedlikehold, bedre rammevilkår for de som kjører togene. Jo da, det kommer tog (en gang i fremtiden), men heller ikke her er Sørlandsbanen de som står først i køen. Mange har også kritisert staten ved Norske tog A/S om at disse ikke er godt nok tilpasset den svingete og krengekrevende Sørlandsbanen.
Harselas og breikjeft, treffer definitivt ikke der det bør
Når Bård Hoksrud harselerer på internvideoer om hvorfor togpassasjerer besvimer i rushtiden, så fører det til flere «i uniform» som gruer seg til å gå på jobb, samtidig som de lever i et politikerskapt problem. Samtidig som de vet at det ikke er løsbart. Jo, de kan fortsette å smile duknakket.
Eller når Mimir Kristjansson beskriver Go-Ahead som en bedrift drevet av «pengegriske engelskmenn». Jeg gjentar, det jobber ingen «engelskmenn» i Go-Ahead Norge, men det gjør nesten 300 andre som har kjørt tog med pengetap, i konstant motbakke (kreftsvulsten), og i en stadig omdømmekamp. Kan vi oppfylle kundene våre sine forventninger til oss i dag? Det er vel snarere snakk om å være løsningsorientert enn grisk.
Ansvaret sitter uendelig mye høyere oppe. Hos nettopp Hoksrud og Kristjansson. Hos de som harselerer eller bruker Trump-retorikk for å beskrive hva andre driver med. De mange som bruker all energi på å snu en reform, som heller burde brukt energien sin på å faktisk få gjennomført de vedtak som vi på utsiden av stortinget faktisk forventer. Bruke penger på et løft hvor alle gode initiativ kunne blitt verdsatt og fått utfolde seg. Kanskje man skulle prøve med litt mer gaffateip over kjeften på politikerne også. Mindre ennergi på tomt og dumt snakk, og heller mer handling?
