Bane NOR publiserte før jul en søt historie om hvordan de så for seg at familien Olsen fra Sundvollen kunne besøke besteforeldrene sine med tog ved inngangen til 2050. Der lå det både skjulte føringer, forventninger, men også forpliktelser, reisen gikk helt til Bodø på 12 timer (kanskje ikke for ambisiøst, men, men). Vi kunne lett se for oss at Ringeriksbanen var på plass, og at det var spor og plass til mange flere tog nordover enn det gjør i dag. At hastigheten på flere av strekningene var økt betydelig. At region- og fjerntogene hadde to etasjer, og nattogene var gjennomgående. Siden bane NOR har pensjonert utrykke SIGNALFEIL, og at de lover at alle tog er i rute, må vi vel kunne forvente bortimot en jernbanerevolusjon i de neste 25 årene. Er du rullestolbruker har du mye mer frihet om bord, eller for å sitere visjonen til Jernbanedirektoratet fra 2024, og som skulle innpasses i nye tog cirka 25 år før familien Olsen reiste inn i år 2050. «Fjerntog og infrastruktur som gjør det mulig å reise selvstendig, komfortabelt og trygt uavhengig av funksjonsnivå».
Ikke veldig ambisiøst, men Tog24 falt for denne litt enkle og naive fremtidsreisen full av fremtidstro. Derfor videreformidler vi teksten mer og mindre slik den ble presentert fra Bane NOR`s glasskule.
–«På Sundvollen stasjon står familien Olsen på fire og ser toget komme inn på stasjonen.
Se hunden! roper Alma entusiastisk og peker på den krøllete puddelen som kikker ut av vinduet i andre etasje på toget.
Alfred nikker smilende, og med datteren på fanget ruller han inn på toget i rullestolen.
Mamma Naomi følger etter med vesle Samuel i barnevognen. På Oslo S bytter de kjapt til toget som skal ta dem nordover til Bodø. Alfred har sett frem til denne ferien, og ikke minst til den store nyttårsfeiringen med barndomsvenene når de skal feire inngangen til 2050 med en storslått fest på toppen av byfjellet.
De finner frem til sovevognen sin, og kort tid etter kjører toget.
–Sjekk den da Alma, sier Alfred, og peker på bagasjehyllen over sengen som er formet som en togskinne.
Den spesielle hyllen har vunnet designpris, og på plaketten festet til den står det; «Denne hyllen har tidligere vært en del av fronten på den siste dieseldrevne vedlikeholdsmaskinen som ble brukt i Norge frem til 2038». Alma gløtter så vidt opp, men er mer opptatt av å se ut vinduet på alle godstogene som kjører i sporet ved siden av. Hun hviner av glede når de suser forbi.
De passerer store snødekte åkrer, og kjører parallelt med E6 et stykke forbi Gardermoen. Etter at Naomi ble mor, har miljøet blitt viktigere og hun legger spesielt merke til at det er få biler på vegen. Har alle tatt toget tenker hun?
Stjernene blinker på den svarte nattehimmelen, mens ei rådyrmor tråkker seg frem i den dype snøen for å lage stier til de to små som kommer etter henne.
I Fauske kommer Erling om bord på toget. Han har gledet seg stort til å feire jul med hele familien, og særleg har han sett frem til å møte nevøen Samuel for første gang. Med hyppige avganger, knyter jernbanen bygd og by enda tettere sammen, og det har aldri vært enklere å komme seg hjem til jul.
–Hallo veslegutt, seier Erling stolt og løfter Samuel opp av vogna. Han har så vidt rukket å børste snøen fra jakka i iveren etter å holde nevøen.
Naomi lener seg tilbake i sofaen. Med 12G på mobilen surfer hun raskt gjennom dagens aviser, og leser at Bane NORs arbeid med vedlikehold av jernbanen har gjort at de har pensjonert ordet signalfeil og togene er i rute.
–Snart er vi framme hos besta og besten, så nå må du pakke ned puslespillet Alma, sier Alfred.
Alma legger bitene i esken, og fra høytalaranlegget hører de stemmen til konduktøren; «God formiddag alle sammen. Om kort tid ankommer vi endestoppet, Bodø. Vi er glade for at dere valgte å reise med oss. Det er viktig å huske på at når vi tar toget, setter vi mindre spor etter oss. Vi ønsker dere en flott dag videre og en riktig god jul og et godt nytt 2050»
Ute laver snøen ned når toget kjører inn til Bodø stasjon. Der står bestemor og bestefar og venter spent på barnebarna. Tenk at det går an å reise 1200 km på under 12 timer. Mye bra har skjedd de siste 25 årene.
Hva er en visjon egentlig?
Var det ikke bedre om de hadde en «visjon» som bestod i å få ar mellom de pengene Bane Nor har og de pengene som trengs for å kunne komme I NÆRHETEN AV den floskelfylte «Visjonen» som presenteres?
Man kan sannelig begynne å undres på om ikke JernbaneNorge er i fred med å glippe taket på virkelighetens verden.
HER ER ET EKSEMPEL PÅ EN STILLINGSANNOSNE FRA VY:
SITAT:
«Er du på leting etter din neste utfordring? Vi ser nå etter en motivert og talentfull Teamleder IT Utvikling til å bidra til vårt samfunnsbidrag om å tilby attraktive, kollektive transportløsninger på en bærekraftig måte!
Som Teamleder i Vy vil du jobbe etter moderne prinsipper for utvikling – stikkord for vår prosess og metode er kanban, DevOps og kontinuerlige leveranser. I Vy Utvikling jobber vi i autonome produktorienterte team satt sammen av både fast ansatte utviklere og innleide konsulenter, og vi har flere spennende muligheter for deg som ønsker å jobbe variert. Vi jobber for å komme raskt ut med små leveranser på en sikker, sporbar og automatisert måte, med høy kodekvalitet, testdekning og god dokumentasjon. Vi jobber kontinuerlig for å forbedre oss, vi har interessante teknologi- og arkitekturdiskusjoner, og våre team jobber med spennende produkter som skaper verdi for konsernet, våre kunder og samfunnet.
Hos oss vil du kunne få både lære og videreutvikle deg. Vi utvikler i AWS og vi bruker blant annet Terraform, Kotlin, Micronaut, React og TypeScript. Vi har hentet inspirasjon fra blant annet Team Topologies, Accelerat og Domain Driven Design. Nå søker vi etter deg som er glad smidig utvikling og verdiskapning gjennom produktteam og som har lyst til å bli med å videreutvikle oss.»