Må si jeg tenkte litt på Hellbillies da jeg satte denne tittelen. Og for den som liker å fundere underveis, kan man jo knytte alle mulige historier til denne forlatte bilen på Kongsvoll stasjon. Togvert i SJ Nord, Hans Trygve, kunne fortelle om den franske fotografen Pascal, som hadde levd blant moskusene på Dovre i syv måneder. Han var blitt en slags Moskus hvisker ble vi enige om.
Om det var hans bil spiller ikke så mye rolle, kanskje var det en vandrer uten mål og mening. En som hadde blitt lei av alt lavlandet. Nederlandene i sør, som har alt på det tørre men under havets overflate. Da kan det finnes en helt ny verden av opplevelser på 900 meter over havet.
Og det gjør det. Kongsvoll har egen fjellstue med en av Nord-Europas mest spektakulære botaniske fjellhager, og er et sentralt sted på pilegrimsruten mot Nidaros. Ikke mange kilometer fra stasjonen retning sørover dukker den gigantiske Snøhetta opp på høyre side. Og i godt vær, som denne søndagen, var den synlig fra toget i mange minutter. Vår stødige togvert Hans Trygve varslet selvsagt alle på både engelsk og norsk i det vi skulle til å passere. Igjen, det er sånt som beriker turen, et stopp, en fortelling, et bilde, det er vel dette som er å reise med stil.
Jeg slutter vel aldri og la meg blende over hvor mye småvakkert dette landet vårt har å by på. Som for eksempel Kongsvoll stasjon. Et kvarters stopp for å ta imot et møtende tog. Vi kan kalle det en «strekke på bena stasjon» langs Dovrebanen. Den stod ferdig til åpningen av strekningen Trondheim til Oslo (Dovrebanen) i 1921. Tegnet av arkitekt Erik Glosimodt, som av alle merkelige hendelser, selv døde i den store togulykken ved Ila i Trondheim i september 1921. Hm, ting skjedde, og ting skjer fortsatt, -hver dag.
Alle kan og vet noe som beriker ferden gjennom landet vårt. Det gjelder bare å spørre, samtidig som man er villig til å lytte, ja til og med å fantasere litt. Hvem, hva, hvorfor, hvordan, når? Vise undrings-kompetanse, på toget har man tid til sånt.
