Kommentar av Frode Pedersen, ansvarlig for tog24.no (skrevet på toget fra Arendalsuka)
Om de var modige eller bare dristige, de var i hvert fall ikke handlingslammet. De gamle menn som bestemte at Norge skulle bygge jernbane. Privat kapital var ikke vanskelig å hente. Den industrielle revolusjon banket på dørene også her hjemme. Troen på utvikling og inntjening var sterk. Maskinene skulle endelig vinne over trælete handmakt, og hvor hestekrefter fortsatt gikk på fire bein men sakte men sikkert vandret vognløs ut av tiden. For nå skulle vognene trekkes av fremtiden. Troen på lokomotivet til engelske George Stephenson var så stort her hjemme, at de like godt hyret både han og sønnen inn for å hjelpe til med å bygge Norges første hovedbane. Den stod ferdig for 170 år siden og gikk mellom Christiania og Eidsvoll. Stedet hvor Norge fikk sin grunnlov og byen hvor Norge fikk sitt storting samme år. Forsamlingen hvor modige menn skulle bruke penger som fulle sjømenn på å bygge infrastruktur de neste 60-70 årene, og som skulle binde landet sammen til et jernbanerike. Ja, minus Nord-Norge da. Det er sagt at å bygge Bergensbanen kostet ett statsbudsjett, og som på den tiden var cirka 52,5 millioner ifølge velinformerte kilder. «Vårt slektsledds storverk» uttalte Kong Haakon Vll da han åpnet banestrekningen i 1909. 15000 modige menn, og sikkert noen kvinner, svinget slegger og sleiver, trosset det meste for landet sitt for at andre kunne klippe snorer. Og vil du lese mer om hvor strabasiøst dette arbeidet var, kan vi anbefale Jan Guillou`s første bind av «Brobyggerne».
Mens vi er inne på toghistoriens modige menn som tenkte stort og handlet deretter. Ingeniøren og Vossingen Ole Didrik Lærum ble etter hvert professor på gamle NTH i Trondheim, men før det var han med på byggingen av Flåmsbanen. Når det ble litt trangbodd i gamlelandet og NSB ikke lenger var fristende arbeidssted, dro han midt på tredve-tallet til Iran for å være med på byggingen av den Trans-Iranske jernbanen. Ifølge en bok som nevøen skrev om han, så fikk de gjort jobben på fem år, vi snakker om villmark og høye fjell med utfordringer langt verre enn det vi kan fremskaffe av unnskyldninger her til lands. Altså unnskyldninger for ikke å gå løs på den «store» jobben. Igjen ifølge boken så hadde prosjektet 55 000 mann i arbeid, og 600 millioner arbeidstimer ble lagt ned. Det ble bygget 250 tunneler, og nesten 3500 broer. Det gikk med en halv million tonn sement og det ble flyttet jord tilsvarende 21 millioner kubikkmeter. Slå den du Nygård?
Toget er et fint sted å utvise en smule undringskompetanse over temaer og personer du har hørt snakke. For er det noe vi kan i 2024, så er det å snakke mye uten å være særlig konkret. Så også under denne onsdagens mange seminarer som hadde tog og jernbane på agendaen. Vi er blitt så forbannet høflige med hverandre. Mulig det er alle de flinke kommunikatørene som er innleid for å lede debattene som gjør det hele så vennlig og overfladisk dvaskt?
Tilbake til togturen til og fra Arendalsuka. Vi var mange som byttet tog på Nelaug. 100 stykker satte seg om bord i det lokale ubetjente toget med en hyggelig lokfører som ønsket velkommen, og inviterte folk frem hvis noen hadde spørsmål. I samme kupe som meg satt en tidligere samferdselsminister fra FrP, Kjetil Solvik Olsen. Da slo det meg at han var jo faktisk ganske modig på vegne av toget. Han var en av dem som ville så mye. Han lovet Ringeriksbanen ferdig i 2021, og at den var fullfinansiert i Nasjonal Transportplan for 2018-2029. Men når praten, pragmatismen og partihensyn får herje på stortinget, da koker mye bort i kålen. Han var samferdselsminister nummer 11 (tror jeg) som hadde utbyggingen av ny trasse over Ringerike på sitt bord.
Foto: Frode Pedersen tog24
Vi skal bli bedre på alt, men det skal helst ikke koste. Vi skal drive med mer vedlikehold, men da må vi stoppe togene. Krysningsspor er egentlig å ta jernbanen baklengs inn i fremtiden, og dagens samferdselsminister Jon-Ivar Nygård elsker uttrykket. To spor vil koste mange penger, men i en presset situasjon stopper ikke landet opp om man jobber på et spor og kjører tog på et annet. Hvor er det blitt av alle heltene, de som brukte ett statsbudsjett på å være modig fremtidsrettet. De som tenkte lenger enn på «fireårsperioden», de som ikke er så egoistiske at våre barnebarn faktisk kan nyte godt av noe vi bestemmer oss for i dag på vegne av deres fremtid. Arendal – jeg bare spør?
På mange måter står vi overfor en ny type «industriell» revolusjon hørte jeg noen si i en av debattene. Ikke den far og sønn Stephenson stod på terskelen av for akkurat 200 år siden, men den som gjør at vi kan reise og jobbe samtidig, fordi arbeidsplassene i seg selv blir digitale og «husløse». Fordi sikkerhetssituasjonen og kravet til beredskap i en tid med ekstremvær og krig stiller nye krav til at vi kan hjelpe våre naboland også kalt samhandling. Eller kan det være fordi at vår sirkulære økonomi krever at varer og tjenester må ut på en grenseoverskridende reise før de kommer frem til kundene. Gods blir til gull, men de må ha en effektiv og bærekraftig måte å komme seg fra A til Å. Togene kan fylle rollen som blodårer som frakter næring og oksygen inn i et mer differensiert næringsliv, som vil gjøre det mulig å bo lenger unna pressområdene, leve og ikke minst handle med hverandre på en enklere måte. Dette krever en ny type mot eller dristighet om du vil. Å være like modige som «Brobyggerne» på Bergensbanen kan være noe å strekke seg etter.
