Kommentar av Frode Pedersen, ansvarlig redaktør for tog24.no
Nei da, dette er ikke forsøk på en dommedagsprofeti, selv om halve Eruopa i disse dager står under meter med vann. Dette skal handle om å tro på at vi klarer det hele verden har satt seg fore innen 2050. Renske og rydde opp etter oss før vi overlater denne blågrå planeten til kommende generasjoner. Men det vil koste, og vi må være villig til å bruke mye mer penger enn det som ligger i dagens NTP. Vi har bare 25 år på å nå plattformen, mind the gap!
Og for å sitere Jens Ulltveit Moe, finansmann og aktiv klimaoptimist, så utgjør transportsektoren «Et nøkkelpunkt i det grønne skifte». Det var kanskje grunnen til at det var to representanter for togfamilien til stede da han presenterte temaet under Arendalsuka i en podcast fra «Klimaoptimistene» og «Skifte». Gro Bakstad er konsernsjef i Vy, og Thor Gjermund Eriksen konsernsjef i Bane NOR. For ordens skyld, bil og båt hadde bare en representant hver, og skal vi være helt etterrettelig så stiller vel også Gro Bakstad som sjef for en av Norges største buss-selskaper. Men flybransjen? Ikke med i denne sammenhengen, men til stede mange andre plasser under ukas gang. Jeg tar det som en understreking av at tog er viktig for å få gjennomført det grønne skifte frem mot nettopp «2050».
Uriasposten
Følgende tese var utgangspunkt for Ulltveit Moes podcast-samtaler med transportsektorene.
«Hvis vi stiller oss i 2050, var omstillingen av transportsektoren helt avgjørende for overgangen til lavutslippssamfunnet. Hvilke grep tok vi for å lage transportløsninger for folk og varer som gir størst mulig glede og minst mulig belastning for mennesker og miljø?»
Programleder Ulltveit Moe mente det på alvor at Eriksen satt på det han kalte en Uriaspost i transportverdenen. Da er det trygt å ha en erfaren tog-sjef som Gro Bakstad som «Batseba» under debatten. For hun la lite imellom, –skal vi stå inn mot 2050 må vi ha dramatiske endringer, og det veldig raskt. Det vil kreve at sektorene og silotenkingen innenfor transport og mobilitetsbransjene viskes bort. Her var alle mer enn enige om målet.
Men blir det mye preik?
Vi kommer ingen vei, og i hvert fall ikke til 2050 om vi bare arrangerer preike-møter med folk som er full av den gode vilje. Handling er det som må til. Og for å handle så alvorlig som det vi skal, må det politisk vilje til å bruke penger. Mye penger. Og enda litt til! Våre penger egentlig.
Og siden vi er inne på oss og vi, så må vi, kunder og forbrukere, kanskje være villige til å betale litt mer for at andre skal ta kostnadene ved en grunnleggende omstilling som vi her tross alt snakker om. Mye av Norges enorme rikdom kommer fra våre felles ressurser. Derfor skal vi også alle bry oss mer. Vi har næringer som tar godt for seg av det naturen har gitt oss av rikdom, olje, hav og enorme mengder bærekraftig grønn energi. Vi er utrolig privilegerte på alle måter. Det er derfor legitimt å hjelpe Ulltveit Moe med å svare på hans utgangspunkt for å se inn i glasskulen. Handling har vi allerede svart, modig er en annen viktig verdi når man skal forandre verden. Knuse en av de mange sparegrisene, eller bare kanalisere oljepenger over på en jernbaneinfrastruktur som på mange måter ble stående igjen på perrongen allerede på 1800-tallet. Spørre laksebaronene om de kanskje kunne tenke seg å bidra, de er jo en av største godskundene på jernbanen og sier de kan mangedoble om det gikk flere tog. Vi har sagt det før, la den kommersielle godstransporten bli selve lokomotivet i fremtidens utvikling av norsk og nordisk jernbanesektor. Det betyr ikke å miste styring eller eierskap om man blir flere som bidrar.
Har India skjønt det?
Det ble mye snakk om elektrifiserin og autonomi som løsninger i denne podcasten. Jeg har sagt det tidligere, men India er i disse dager i ferd med å gjøre togene sine 100 prosent elektriske. Til og med noen måneder før de oppsatte målene. Jeg vet jeg nå blir skutt ned med følgende begrunnelse, –at dette er «skitten» elektrisitet. Jo, men det er likevel snakk om en vilje som er ganske unik. At diesel eller tungolje blir spredd utover uten særlig kontroll er vel ikke bedre. Når all energi kommer fra ett sted, kan vi likevel snakke om en type kontrollerbar fasilitering av utslipp, som til og med etter hvert kan konverteres til bedre og renere energiformer. Og der er jo Norge blant de heldigste i verden. Vi har mer enn nok grønn, god fornybar energi. Men den skal også forvaltes i tråd med bærekraftprinsippene om at ting skal vare og være fremtidige generasjoners grønne bankinnskudd med høy renteavkastning.
Det er kort tid igjen
For å gi et lite perspektiv om hvor nære 2050 er, så får jeg hente et bilde fra tog-verdenen. Norge skal i de neste tre-fire årene skifte ut alle sine fjerntog med nye. Disse har en levetid på 30 til 40 år. Det betyr at de togene vi bestiller i dag skal leve til 2060. For at vi skal utnytte potensiale i disse togene (hastighet for eksempel). Så burde vi ha råd til å sette av penger til å bygge dobbeltspor på alle de fire hovedlinjene, Dovrebanen, Bergensbanen, Sørlandsbanen og Nordlandsbanen. I tillegg burde vi ta oss råd til å bygge en ny Sørlandsbane helt til Stavanger som går der folk bor, altså langs kysten. Reisetiden vil gå ned betraktelig om vi kunne kjøre 200 kilometer i timen i stedet for 80 til 100 på grunn av svinger og planoverganger. Et norsk statsbudsjett er på i overkant av 1700 milliarder. I dag bruker vi cirka 33 milliarder på jernbane årlig. I min verden handler det ikke om definisjonen av mye eller lite. Det handler om hva vi bør, vi får det jo til når det handler om penger og investeringer i kuler og krutt til meningsløse kriger. Forfølger vi det sporet kan vi se på de grønne investeringene i jernbanen og andre transportformer som beskyttelsespenger for at fremtidige generasjoner skal kunne leve bra liv. Mobilitet er jo selve livet kommenterte Bane NOR sjefen i sin oppsummering. Og som alle vet tar det mange år å bygge jernbane, så utgiftene vil kunne bli spredd over lang tid. Deler vi utgiftene mellom statlig og privat kapital, kan vi redusere byggetiden ytterligere. Utbyggingen av «Blix-tunellen» er kanskje ikke det beste eksempelet på at det å bygge nytt vil sikre jernbanen et bedre omdømme. Men den har lært oss at vi burde bruke noen flere kroner på behovsprøvd teknologi. Gjerne norsk, det ville gitt ytterligere synergier til grønn omstilling, lokalt næringsliv og til de som driver mer storskala internasjonalt.
Hun var modig hun
«Det er typisk norsk å være god!» Gro Harlem Brundtland var en modig politiker på veldig mange måter. Hun var den som innførte begrepet «Bærekraftig utvikling» allerede i 1984, det er 40 år siden det. Hun fikk også tilnavnet «Verdens miljøvernminister». Hvor vil jeg med dette. Jo, vi har en arv å ta vare på i alle miljøspørsmål.
Thor Gjermund Eriksen sier det med schwung i en av sine kommentarer til Ulltveit-Moe, –vi er verdens beste på å drive enkeltsporet jernbane. Han mener at det også finnes politisk vilje til å bruke penger på jernbanen, og han fikk sagt at det handler om å se hele samfunnets mobilitet i et klimaperspektiv. En setning han for øvrig stjal fra representanten fra bilbransjen. Han mente også at løsningen 2050 lå i de store volumsterke infrastrukturene som tross alt toget er. Fine ord, men om ikke politikerne er villige til å kræsje sparegrisen så har han ikke flere spor å kjøre visjonene sine på. Spørs om han får det samme ettermælet som Gro om han fortsetter slik. Han har også sine kunder å ta hensyn til, men de sitter dessverre ikke i direktoratet eller departement om han skulle tro det. De kjører tog på disse hel… enkeltsporene, og på stasjonene rundt omkring står det alt for mange som venter. Spørs om de er villige til det helt frem til 2050.
Her kan du høre hele debatten som danner bakgrunnen for min kommentar:
